Pierre Bourdieu

sociologue énervant

  Minneord om Pierre Bourdieu.

Av Forsker Johs. Hjellbrekke og professor Olav Korsnes, På Høyden (e), Nettavis for Universitetet i Bergen (Bergen), 28.01.02.

Den 23. januar, døde den franske sosiologen Pierre Bourdieu av kreft, vel 71 år gammel. Med det har en av sosiologiens mest markante skikkelser i det 20. århundre gått bort.

ødt den 1. august 1930 i Denguin, en liten landsby i Bearn i det sørvestlige Frankrike, fulgte Bourdieu den samme utdannings- og karriereveien som mange andre framtredende intellektuelle i Frankrike - via prestisjegymnaset Louis le Grand og filosofistudier ved École Normale Superieure, til prestisjefylte posisjoner ved internasjonalt anerkjente institusjoner som École pratique des Hautes Études og Collège de France. Hans samfunnvitenskapelige løpebane startet med feltstudier i Algerie på 1950-tallet – studier som han stadig vendte tilbake til og som lå til grunn for utviklingen av hans praksisteori og hovedbegrepene i hans sosiologiske program om habitus, felt, og ulike kapitalformer. Disse teoriene og begrepene, og det kunnskapsteoretiske grunnlaget for sin egen sosiologiske praksis videreutviklet Bourdieu gjennom hele sin karriere, fra den første syntesen i Equisse d'une Théorie de la Pratique (1972) – bearbeidet i Outline of a Theory of Practice (1977) og Le Sens Pratique (1980), til An Invitation to Reflexive Sociology (m/L.J,D. Waquant 1992), Méditations Pascaliennes (1997) og endelig i Science de la Science et Réflexivité (2001).

Etter militærtjeneste i Algerie i årene 1956-58, fikk han sin første stilling som assistent ved Faculté des Lettres ved Universitetet i Alger (1958-1960). Deretter fulgte en kort periode som assistent for Raymond Aron ved Sorbonne (1960-61), og som maître de confèrence ved Universitetet i Lille, før han i 1964 ble utnevnt til directeur d'études ved École pratique des Hautes Études i Paris, senere EHESS. Her virket han ved Centre de Sociologie de l'Éducation et de la Culture/Centre de sociologie européenne fram til sin død. I 1981 ble Bourdieu også utnevnt til professoratet i sosiologi ved Collège de France. Han var æredoktors ved flere utenlandske universiteter, og mottok også flere utmerkelser for sitt vitenskaplig arbeid, senest Huxley-medaljen, britisk antropologi sin høyeste utmerkelse.

Bourdieu var både en meget innflytelsesrik, og en svært omstridt samfunnsviter, ikke minst i sitt hjemland, fordi en rekke av hans viktigste arbeider kastet et skarpt, kritisk blikk på de litterære, universitære og intellektuelle feltene i Frankrike spesielt: Les Héritiers. Les Etudiants et la Culture (m/J.C. Passeron 1964), La Reproduction. Elements pour une Théorie du Système d'Enseignement (m/J.C. Passeron) 1970, La Distinction. Critique Social du Jugement (1979), Homo Academicus (1984), La Noblesse d'Etat. Grandes Ecoles et Esprit de Corps (1989), Les Régles de l'Art. Genèse et Structure du Champ Littéraire (1992), Academic Discourse: Linguistic Misunderstandings and Professional Power (1993). Like omstridte var viktige publikasjoner på 1990-tallet som mer direkte grep inn i den løpende samfunnsdebatten: La Misère du Monde (1993) og Sur la Television (1996) og La Domination Masculine (1998). Med disse arbeidene, og sitt sterke engasjement mot nyliberalismen, fikk Bourdieu også en sterk innflytelse på den politiske debatten i Frankrike.

Tilsammen rommer hans produksjon hele 343 publikasjoner. Mange av disse ble gitt ut i Actes de recherche en Sciences Sociales, tidsskriftet han grunnla og redigerte fra 1975. En gjennomgang av "Actes" gir også et inntrykk av den enorme bredden i hans produksjon, som mellom annet spenner over litteratursosiologi, kunstsosiologi, religionssosiologi, utdanningssosiologi, sportssosiologi (han var i sin tid også amatørspiller i rugby), profesjonssosiologi, politisk sosiologi og også i arbeidssosiologi. Fem av hans bøker har også solgt i over
80 000 eksemplarer. Flere av Bourdieus arbeider er også oversatt til svensk og norsk, og har hatt stor allmenn innflytelse i skandinavisk og norsk sosiologi.

Som kollegaer vil vi savne hans energiske forsvar for en kritisk, teoretisk gjennomreflektert og empirisk velfundert sosiologisk forskningspraksis.
Han etterlater seg kone og tre barn.
   

   
maison   société   textes   images   musiques